Så er sommerferien over, og et nytt arbeidsår er begynt. Det er både litt vemodig og godt på samme tid. På arbeid er det hyggelig å treffe igjen kolleger, og komme gang og i riktig rytme igjen. De mørke, varme sommerkveldene på denne tida innbyr til masse hygge, gjør godt for kropp og sjel, og er gode minner å ta med seg inn i vinterhalvåret. De må nytes, om man har tid eller ikke, med ild på utepeisen, levende lys og kanskje et pledd rundt skuldrene...
Allikevel er det vemodig når sommeren er på hell, og man går mot kaldere og mørkere tider. Vemodig at tiden flyr avsted, og det er umulig å stoppe den, ikke en gang et sekund. Vemodig at ennå en sommer renner ut i historien, og at det er et helt år til neste gang. Vemodig at man blir litt eldre for hver ny sommer... Vil liksom ikke gi helt slipp på denne fine årstida. Synes Höstvisa beskriver det så vemodig og vakkert. (Klikk på linken, så kommer du videre til sangen).
